Sensasjonen Sarah Kane

Jon Fosse har kalt henne den største dramatikeren i sin generasjon. Sarah Kane fornyet og endret britisk teater for alltid. Etter sin død har dramatikken hennes blitt satt opp på scener verden over, og nå for første gang på en hovedscene.
Sarah Kane. Foto: Jane Bown
Det er ikke volden i seg selv som tematiseres i Sarah Kanes stykker, men hva mennesker og kjærligheten deres kan tåle.

Før hun tok livet av seg, kun 28 år gammel, rakk hun å skrive fem skuespill og én spillefilm. I 1995 debuterte Kane med stykket Blasted på The Royal Court i London. Oppsetningen skapte sterke reaksjoner – her skildres vold, voldtekt og kannibalisme svært eksplisitt – og flere anmeldere var negative. Senere har stykket blitt hyllet som nyskapende i både form og innhold. Kane har etter hvert blitt ansett som ledende innen det såkalte «in-yer-face»-teatret, som var med på å endre engelsk teater på 1990-tallet.

Det store talentet

Ifølge vår egen store samtidsdramatiker, Jon Fosse, finnes det en renhet i Sarah Kanes dramatikk som han ikke har funnet noen andre steder. 

– Hun tilhører «in yer face»-dramatikken, der scenen fylles med sex og vold, men i Kanes tilfelle slår råskapen over i sin motsetning. Det er så å si det motsatte av sex og vold som taler fra helheten i stykkene hennes – det er stillheten, til tross for alt ytre leven, og en godhet. Det er en avvisning av verden, av ondskapen. Kane har sin helt egen, og helt rene, stemme. Hun er uten tvil det store talentet i sin generasjon av britiske dramatikere, og etter mitt syn den største dramatikeren i sin generasjon, mener Fosse.

Debatt og besvimelser

Det skulle ta flere år før Sarah Kanes dramatikk ble anerkjent som noe som kunne nå ut til massene. Først i 2016 ble et av hennes stykker spilt på The National Theatre i London: Cleansed (Renset) ble satt opp 17 år etter hennes død. Reaksjonene lot ikke vente på seg; det ble meldt om rystende scener og publikummere som besvimte. I media raste debatten og reaksjonene. Regissør Katie Mitchell hevdet at en av årsakene til de sterke reaksjonene på oppsetningen blant annet skyltes at stykket var skrevet av en ung kvinne. Hun uttalte at det ikke er tradisjon for å skildre grusom vold på scenen i England, men at det er enda mer rystende når det kommer fra en ung, kvinnelig stemme. For Kane var det viktig å ikke sensurere, men å vise alt på scenen.

Flere av Kanes tekster handler om menneskelig overlevelse, for eksempel er stykkene Crave (1998) og 4.48 Psychosis (1999) mindre voldelige og brutale, men tar opp mørke emner som voldtekt og selvmord.

Som drama er Renset nesten klinisk i uttrykket. Scenebeskrivelsene er nøkterne, det er få detaljer, og ordbruken er skåret inn til beinet. Kontrasten oppstår når budskapet står klart for oss: «Tinker fisker frem en stor saks og kutter av Carls tunge». Lettheten i ordene står i sterk kontrast til den voldsomme handlingen.

«Like being in Auschwitz»

Kane brøt med og utfordret det klassiske teatret, og hun er kanskje mest kjent for den eksplisitte og realistiske volden. Men bruken av det sjokkerende er ikke kun for å provosere eller fornærme, den er heller en søken etter å forstå det mørke i verden. Kane skal ha skrevet Renset etter å ha blitt inspirert av Roland Barthes’ sitat «Being in love is like being in Auschwitz». Stykket hadde urpremiere i 1998. Her tematiserer Kane kjærlighet og smerte, både fysisk og psykisk. Det aggressive og voldelige ligger provoserende langt fremme – in yer face – men underliggende er kjærligheten.

Renset ligner Georg Büchners Woyzeck i formen, det er fragmentert, og de ulike scenene henger ikke nødvendigvis sammen. Kanes stykke er bygget opp av dialoger mellom to karakterer, så å si frittstående fra resten av teksten. Av andre inspirasjonskilder kan Shakespeares Twelfth night nevnes. Karakteren Viola leter etter tvillingbroren sin, kler seg ut som mann og havner i et innviklet kjærlighetstriangel. I Renset finnes også skiftende kjønnsroller og identitet, for eksempel blir Grace til Graham, og Robin blir Grace.

Avvikene

Vi blir presentert for kjærlighet i ulike former, og en voldelig «doktor» Tinker som torturerer og mishandler pasientene sine. Han behandler dem som labrotter og opptrer som fangevokter og autoritet. Den opplagte referansen er grusomhetene under Holocaust. Pasientene er et utvalg mennesker som lever på siden av samfunnet: narkomane, homofile og andre «avvikere». Dermed reises ubehagelige spørsmål, for eksempel om de «unormale», utskuddene, skal betjene det perfekte samfunnet. Overraskende nok later det til at den «ideelle», altoppofrende kjærligheten finnes nettopp i avvikene – karakteren Grace er villig til å oppgi sin egen identitet for å være nær broren sin.

Kjærligheten som galskap og som ødeleggende kraft er noe vi kan finne i Shakespeares Romeo og Julie, og ikke minst i antikkens skjebnedrama, som Sofokles Kong Ødipus. Kane viser kjærlighet i avvikende former, og forelskelse beskrives ofte som galskap. Pasientene skal ikke nødvendigvis kureres, de skal testes og undersøkes: Hvor går grensen for kjærligheten? I dette universet fremstilles verden som et fengsel for kropp og sjel. En ung gutt tar livet av seg da han innser hvor lang tid han har igjen på anstalten.

Det har ofte vært volden som har fått mest plass i omtalen av Kane, da det naturlig nok er det som vekker størst oppsikt. En måte å tolke og lese de voldelige handlingene på, er å anse det som en metaforisk vold – det er ikke volden i seg selv som tematiseres, men hva mennesker og kjærligheten deres kan tåle. Det er undersøkelser av tro og håp, kokt ned og satt i umenneskelige situasjoner. Kane skal ha uttalt at kjærligheten er så ekstrem at den må undersøkes på ekstreme måter, under ekstreme forhold.

Nøkkel

Med Kanes biografi i bakhodet er dramatikken hennes dystre saker, og det er ikke til å komme utenom at selvmordet innvirker på hvordan vi leser og opplever dramatikken hennes. Hennes siste stykke, 4.48 Psychosis, ender i selvmord. Likevel må vi insistere på at hennes kunstneriske produksjon står alene, for bare her kan vi finne nøkkelen til å forstå det brutale uttrykket. Som publikum kan vi forsøke å nærme oss dette mørket. Kane har ingen svar, hun stiller kun spørsmål. De fleste forblir ubesvart.

Av Kaja Mjelstad

Relaterte Artikler