Hva vil det si å være seg selv?

Shakespeares Som dere vil kan lære oss mye om jakten på en indre kjerne, skriver Inger Merete Hobbelstad, litteraturviter, kritiker og kommentator i Dagbladet.
Som dere vil (Kjersti Tveterås og Jonas Strand Gravli)
Kjersti Tveterås spiller Rosalind, her utkledd som mann, og Jonas Strand Gravli spiller rollen som den forelskede Orlando i William Shakespeares Som dere vil. Foto: Marte Garmann.

På en sti i en skog går Orlando. Han er forelsket, og skriver dårlige dikt og henger dem opp på trærne – som en hyllest til henne han ikke klarer å slutte å tenke på, Rosalind. Snart møter Orlando en ung mann som presenterer seg som Ganymedes. Ganymedes har lest diktene og er skeptisk. Han tviler på om Orlando kan være så forelsket som han gir seg ut for å være, og det i en kvinne han knapt kjenner.

Orlando forsvarer seg ivrig. Det han ikke vet, er at Ganymedes er Rosalind, forkledd som mann. Skikkelsen som utfordrer ham, er en mann som spiller en kvinne. Etter hvert ber Ganymedes Orlando om å gjøre kur til «ham» slik han ville gjort kur til kjæresten, så skal den nye vennen oppføre seg slik en virkelig kvinne ville gjort – og det mindre sukkersøtt og velvillig enn Orlando ser for seg. En kvinne spiller en mann som spiller en kvinne.

Ut og inn av roller.
William Shakespeares As You Like It (Som dere vil) er en komedie om kjærlighet og identitet. Rosalind glir ut og inn av forskjellige roller, og samtidig er hun seg selv i hver eneste en av dem. Det er oppriktige spørsmål hun kan stille Orlando i rollen som Ganymedes, som hun ikke kan stille som kvinnen han er forelsket i, fordi en samtale mellom to som prøver å gjøre inntrykk på hverandre, ikke vil være så åpen som en samtale mellom to kamerater. For Rosalind er rollespillet en naturlig modus, i kontrast til en annen rollefigur, den melankolske Jacques, som avskyr mangelen på autentisitet og erklærer at «hele verden er en scene».

Som dere vil ble skrevet i 1599, i en tid da skillelinjer mellom kjønn og sosiale klasser var ufravikelige. Alle hadde sin uniform som signaliserte hvem de var og hvor de sto i hierarkiet. Klesdrakten du gikk med, var først og fremst en sosial merkelapp. Og når din plass i samfunnet konstant ble kringkastet til alle som møtte deg, var det ikke mange som stilte spørsmålet: «Men hvem er du egentlig?»

Uavhengig av kjønn.
Skuespillet skulle også ha en spesiell appell til lesere som selv ikke følte at de enkelt kunne plasseres i noen kategori. Den franske forfatteren George Sand trakk ofte i mannsklær fra hun var tenåring – og ble overrasket over reaksjonene hun møtte når hun fremsto som en litt feminin mann: Hun ble flørtet med og spurt til råds, dører åpnet seg for henne. Som voksen var det hun som gjendiktet Som dere vil til fransk.

Forfatteren Oscar Wilde, som senere skulle gå til grunne under skandalen som oppsto da det ble kjent at han var homofil, ga i 1890 ut sin berømte roman, Bildet av Dorian Gray. Den vakre Dorian blir forelsket i skuespillerinnen Sybil Vane – samme kveld som han ser henne på scenen, i rollen som Rosalind i Som dere vil. Men allerede neste kveld, når Sybil, forfjamset og lykkelig over Dorians kjærlighetserklæring, spiller dårligere, mister den unge mannen interessen. Den naturlige Sybil er mer uskjønn enn den kunstferdige, og dragningen lå ikke i henne, men i den hun skapte om seg selv til å bli, nemlig den utstuderte Rosalind.

Virginia Woolfs roman Orlando fra 1828 er en fabel inspirert av Woolfs forelskelse i en annen kvinne, den fornemme Vita Sackville-West, som gjerne kledde seg i bukser når hun skulle ut på byen i London. I likhet med Shakespeares Orlando møter Woolfs Orlando en mystisk skikkelse han blir betatt av – før han kommer så nær at han kan si om det er mann eller kvinne, og dermed vite om forelskelsen er tillatt eller ikke. Essensen eller utstrålingen til personen eksisterer for Orlando uavhengig av kjønn; det vil være en mer eller mindre tilfeldig opplysning, etter hvert.

Alle de tre forfatterne, som alle var opptatt av Som dere vil, synes å sette stykket i sammenheng med sitt eget syn på personlighet som noe mangfoldig og flytende, som ikke er definert av det mannlige eller kvinnelige, men som kan være autentisk og tiltrekkende på en annen og slående måte i drakten til det kjønnet som de ikke er født som – kanskje nettopp fordi det er noe selvvalgt, og skapt, og annerledes, og uforutsigbart, i amalgamet av mann og kvinne.

Et moderne krav.
Gjennom århundrene ble kategoriene løst opp. Det ble mulig selv å velge hvordan man skulle kle seg og te seg. Da blir også spørsmålet om hvem du egentlig er, brått mer presserende. Det skapes en forventning om at valgene du gjør, er i overensstemmelse med en indre dragning, og ikke blir styrt av tradisjonen, familien eller reklamen. Men kravet om å være seg selv, som er et moderne krav, kan virke hemmende. Troen på at det finnes et egentlig deg, med en vilje og smak som ikke er korrumpert av trykket utenfra, kan være innsnevrende.

På Shakespeares tid var teatret en av ytterst få arenaer der man kunne løses fra kategorien man vanligvis tilhørte. Alminnelige folk spilte konger, menn spilte kvinner. Den opprinnelige Rosalind ville blitt spilt av en ung gutt. En mann spiller en kvinne som spiller en mann som spiller en kvinne. Slik synes William Shakespeare å antyde at jakten på en indre kjerne er fåfengt, og at det er gjennom et skimrende kaleidoskop av roller og væremåter at du er deg selv.

Inger Merete Hobbelstad

Inger Merete Hobbelstad er kritiker og kommentator i Dagbladet, litteraturviter og forfatter av boka Å leve med Shakespeare (Tiden Norsk Forlag, 2016).

Relaterte Artikler